“Noli me tangere” — Μή μου ἅπτου

Denne påsken begynte jeg på et essay om “Noli me tangere”, eller “Ikke rør meg”. For de som ikke kjenner til denne bibelhistorien, så er den å finne i NT, Johannes 20:14-17 og lyder således:

“Men Maria [Magdalena] sto like utenfor graven og gråt. Gråtende bøyde hun seg fram og så inn i graven. Da fikk hun se to hvitkledte engler sitte der Jesu kropp hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene. “Hvorfor gråter du, kvinne?” spurte de. Hun svarte: “De har tatt Herren min bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.” I det samme snudde hun seg og så Jesus stå der, men hun skjønte ikke at det var han, “Hvorfor gråter du, kvinne?” spør Jesus. “Hvem leter du etter?” Hun trodde det var gartneren, og sa til ham: “Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.” “Maria”, sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk “Rabbuni” — det betyr mester. Jesus sier til henne: “Rør meg ikke, for jeg har ennå ikke steget opp til Far. Men gå til mine brødre og si til dem at jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.”
(Bibeltekst er hentet fra Bibel 2011 © Bibelselskapet)

Noli-me-tangere-skulptur

“Noli me tangere”. 1979. Bronse. Høyde: Ca. 10 cm. © Jan Valentin Saether / BONO All Rights Reserved

Denne scenen fra Bibelen utviklet seg i kristen kunst i middelalderen fra å være en historie om oppstandelsen, en historie om Kristus, til å bli et nøkkelbilde i Maria Magdalena-ikonografien.

Og når man så begynner å grave i det esoteriske materialet tilgjengelig — gnostiske og apokryfe tekster, så åpenbarer det seg en rikdom av fortolkningsmuligheter.

Jan Valentin Sæther (1944-2018) var i tillegg til sitt virke som billedkunster også vigslet som prest i Ecclesia Gnostica, Los Angeles. Biskop Stephan A. Hoeller utnevnte ham til erkeprest før han flyttet hjem til Norge etter 20 år i utlendighet.

Gjennom både skulptur og maleri utforsket Jan de gnostiske mytene. Maria Magdalena er en ofte gjenkommende skikkelse i kunsten hans. Blant annet lagde han i 1979 en liten bronsestatuett, “Noli me tangere”, og i 1999 utforsket han på nytt motivet i et maleri med samme tittel.

Jeg har jobbet med og studert Jans kunst og kunstnerskap i mer enn 20 år, og de gnostiske ledetrådene i verkene hans, det være seg titler eller objekter eller scener, er ofte svært subtile. Man kan kanskje si at kunnskapen om dem ikke er nødvendig for å la seg glede eller fascinere over dem. Men de er der. Og kunnskapen om hva som ligger der åpner opp for en rikere opplevelse og forståelse av kunsten hans.

Dette lille essayet som jeg skriver om “Noli tangere”, er et forstudium til en lengre artikkel om Maria Magdalena og det kvinnelige i Jans kunst. Forhåpentligvis vil det være ferdig til Pinse, da Den hellige ånd kommer til Maria Magdalena og de andre disiplene og gir dem styrke og ord slik at de kan gå og fortelle om Jesus. Essayet vil i første omgang bli publisert på hans nettsted: www.janvalentinsaether.com.

Noli-me-tangere-maleri

“Noli me tangere”. 1999. Oil on canvas. 75 x 60 cm. © Jan Valentin Saether / BONO All Rights Reserved

Pick it all up and start again…

Astruptunet-25-05-2020

Utsikt fra Astruptunet, 25. mai 2020

Det har vært stille på denne bloggen i flere år. Men nå tenkte jeg å ta opp tråden igjen.

I mars 2017 ble min mann diagnostisert med uhelbredelig hjernekreft. Han døde i januar 2018. Det var ikke mye tid og krefter til å tenke på blogging, metadata og kunst i denne perioden. All tid gikk til å pleie ham og følge opp kosthold, legetimer, å sørge for at han hadde det så bra som han bare kunne få det — gitt den grusomme diagnosen. Uten mine foreldre og søsken hadde det aldri gått. De stilte helhjertet opp. Jeg er evig takknemlig for å ha en så fantastisk familie.

Deretter var det bare å reetablere seg. Midt oppi den intense sorgen, måtte alle planer vi hadde lagt sammen forkastes. Det var tøft, men jeg bestemte meg med én gang for at dette skal jeg klare. De planlagte doktorgradsstudiene i Tromsø måtte jeg si fra meg underveis, og stedet vårt i utlandet, vel… Det er en annen historie, mitt personlige cauchemare. Til en annen gang…

Nå, to og et halvt år etterpå, har jeg endelig kommet så langt at jeg kan begynne å tenke på bloggen igjen. I mellomtiden har jeg gitt ut en kunstnermonografi: “Arthur Eriksen – med Norden som hjemstavn” (Skotterud: Eidskog museums- og historielag, 2019), samt at jeg har begynt i ny jobb som avdelingsdirektør for Sogn og Fjordane Kunstmuseum (fra oktober 2018).

Fokuset på bloggen vil nok speile alle mine mangslungne interesser: kunsthistorie, mytologi, metadata, informasjonskompetanse, ernæring, og nå også museumsfaglige spørsmål. Vi får se hva som kommer…

Jeg har tidligere skrevet på engelsk, men det blir nok mest norsk fremover.

Og det var vel det…