Jeg holder på med to prosjekt. Eller er det egentlig ett og samme prosjekt med to underkategorier? Eller er det flere enn som så som alle skal inn under samme paraply? (Og, ja, det er andre prosjekt på gang også, men de skriver jeg ikke om i denne omgang.)

1. Påfugl (alkymi)

Siden 2018 har jeg undersøkt påfuglen i kunsthistorien. Samtidig som jeg begynte å hekle et påfuglteppe som nok aldri blir ferdig, når jeg ser på fremdriften så langt…

En fascinerende, prangende hønsefugl, den blå indiapåfuglen.

Jeg er også opptatt av alkymiens symboler og illustrasjoner, og ser man det! Her finnes det jammen også påfugler. Nærmere bestemt: Påfuglens hale. 🦚 Lyndy Abraham skriver i A Dictionary of Alchemical Imagery (Cambridge University Press, 2001):

“peacock’s tail the stage occuring immediately after the deathly black stage or *nigredo, and just prior to the pure white stage or *albedo. […] The appearance of the peacock’s tail is a welcome sign that the dawning of the albedo is at hand, that the matter is now purified and ready for re-animation by the illumined soul.”

Det lille bildet ovenfor er en del av påfuglprosjektet mitt. Jeg har kalt det Rara avis, eller Fremmed fugl / Strange bird. (Et større bilde, med påfuglens hale — cauda pavonis — nærmer seg ferdig. Men det er ikke helt der ennå.)

Påfuglen er plassert i det myke rullende landskapet rundt Murisengo (AL) i Piemonte. Det er tidlig på morgenen, alba. Himmelen er farget rød av solen som melder sin ankomst, en ensom stjerne skinner på himmelhvelvingen.

Hvilket bringer meg til prosjekt nummer to – som kanskje hører sammen med nummer en?

2. Landskapsscener fra Piemonte, nærmere bestemt Murisengo

Utsikt fra S. Emiliano. 2025. Akryl på lerretsplate. 19 x 25 cm. © Hanne Storm Ofteland / BONO

Helt i enden av en liten landevei i utkanten av Murisengo finner jeg inspirasjon til å male. Forfalte aedicula’er med nedstøvede helgenstatuer, vakre åkre, eiketrær, valnøttrær, grønnsakshager, etterlatte landbruksmaskiner. Rosebusker, landsbyer i horisonten med sine kirketårn, og enda lenger bak i enda en horisont (kan man si det?), det samme på ny, bare enda litt mer blålig – konturene av flere landsbyer med kirketårn. Er det en klar dag og man vender blikket den andre veien så kan man se de majestetiske alpene langt, langt vekk i det fjerne. Kirkeklokkene angir tiden, noen kyr rauter på den andre siden av dalen. Og ellers er det befriende stille.

¨ ¨ ¨ ¨

På en eller annen måte hører disse to motivkretsene sammen. Alkymien/mystikken og naturen/mystikken. Ønsket om å oppnå stillhet, ro, innsikt. Å nærme seg kjernen.