Jeg holder på med to prosjekt. Eller er det egentlig ett og samme prosjekt med to underkategorier? Eller er det flere enn som så som alle skal inn under samme paraply? (Og, ja, det er andre prosjekt på gang også, men de skriver jeg ikke om i denne omgang.)
1. Påfugl (alkymi)
Siden 2018 har jeg undersøkt påfuglen i kunsthistorien. Samtidig som jeg begynte å hekle et påfuglteppe som nok aldri blir ferdig, når jeg ser på fremdriften så langt…
En fascinerende, prangende hønsefugl, den blå indiapåfuglen.
Jeg er også opptatt av alkymiens symboler og illustrasjoner, og ser man det! Her finnes det jammen også påfugler. Nærmere bestemt: Påfuglens hale. 🦚 Lyndy Abraham skriver i A Dictionary of Alchemical Imagery (Cambridge University Press, 2001):
“peacock’s tail the stage occuring immediately after the deathly black stage or *nigredo, and just prior to the pure white stage or *albedo. […] The appearance of the peacock’s tail is a welcome sign that the dawning of the albedo is at hand, that the matter is now purified and ready for re-animation by the illumined soul.”
Det lille bildet ovenfor er en del av påfuglprosjektet mitt. Jeg har kalt det Rara avis, eller Fremmed fugl / Strange bird. (Et større bilde, med påfuglens hale — cauda pavonis — nærmer seg ferdig. Men det er ikke helt der ennå.)
Påfuglen er plassert i det myke rullende landskapet rundt Murisengo (AL) i Piemonte. Det er tidlig på morgenen, alba. Himmelen er farget rød av solen som melder sin ankomst, en ensom stjerne skinner på himmelhvelvingen.
Hvilket bringer meg til prosjekt nummer to – som kanskje hører sammen med nummer en?
2. Landskapsscener fra Piemonte, nærmere bestemt Murisengo
Helt i enden av en liten landevei i utkanten av Murisengo finner jeg inspirasjon til å male. Forfalte aedicula’er med nedstøvede helgenstatuer, vakre åkre, eiketrær, valnøttrær, grønnsakshager, etterlatte landbruksmaskiner. Rosebusker, landsbyer i horisonten med sine kirketårn, og enda lenger bak i enda en horisont (kan man si det?), det samme på ny, bare enda litt mer blålig – konturene av flere landsbyer med kirketårn. Er det en klar dag og man vender blikket den andre veien så kan man se de majestetiske alpene langt, langt vekk i det fjerne. Kirkeklokkene angir tiden, noen kyr rauter på den andre siden av dalen. Og ellers er det befriende stille.
¨ ¨ ¨ ¨
På en eller annen måte hører disse to motivkretsene sammen. Alkymien/mystikken og naturen/mystikken. Ønsket om å oppnå stillhet, ro, innsikt. Å nærme seg kjernen.
Jeg tenkte jeg skulle hekle et teppe med påfuglfjær! 🦚 Påfuglene er så vakre med alle sine farger.
Jeg er ingen hekleekspert akkurat. Lærte å hekle av farmor da jeg var 8 eller noe, og siden har vel heklenålen ligget i fred i en skuff. Men hekling er jo rett og slett gøy.
Jeg innser at jeg sikkert må hekle 100. Minst. Dette kommer til å ta tid… 😃
Etter å først ha kjøpt og lastet ned ett mønster (som det var komplett umulig å forstå) så fant jeg en super oppskrift på youtube! Hva er det man ikke kan finne av veiledninger på youtube, mon tro?
Som sagt, på Amarjyoti’s Crochet World fant jeg ut av det. Egentlig ganske enkelt med luftmasker, halve, enkle, doble og triple staver. Tror jeg skal få til flere i litt raskere tempo. (Og mysteriet med “Magic loop”, startløkken, innvier “Hopeful Honey” oss i med sin korte youtube-video “How to crochet the magic circle (magic loop)” — så enkelt som bare det. 🧶👍)
Men, hva er det egentlig med denne fargerike hønsefuglen 🦚 fra fjerne himmelstrøk? Kunsthistorikeren i meg besluttet å ta et lite dypdykk i påfuglikonografi og faunaen. Jammen fant jeg ikke en påfugl-engel-gud (jesidienes Melek Tawus) mens jeg holdt på også! Man kan lære mye av noen få, raske informasjonssøk. 🤓 Det fins mye interessant å lese om Melek Tawus. For den lærehungrige, her er et lesetips:
Tenkte jeg skulle vise et bilde av en påfugl i all sin majestet 🦚! Og så, tilbake til påfuglens ikonografi. For, hva symboliserer påfuglen i vestens kunsthistorie? (Den har selvsagt også en rik historie i andre deler av verden, blant annet India, men jeg har valgt å fokusere på fremstillinger av påfugler i vestlig kunsthistorie da det er disse jeg kjenner best til.)
I Fra Angelicos og Fra Filippos “De hellige tre kongers tilbedelse” fra midten av 1400-tallet (ca. 1440-1460) dukker en blåhalset påfugl (type pavo cristatus) opp på taket av stallen. Hva gjør den der? Hva forteller den oss?
Fra Angelico og Fra Filippo Lippi “De hellige tre kongers tilbedelse”. Tempera på plate. Ca. 1440-1460. National Gallery of Art / Offentlig eie
Og enda tidligere, i første del av 1300-tallet, kan vi blant annet finne en lettere forvirret blå indiapåfugl i Maastricht timeboken (Stowe MS 17)
Jeg begynner å nøste i en en liten online artikkel av Abigail Cain “Decoding Animals in Art History” på artsy.net 1. juni 2017 (mine uthevinger):
“This brilliantly hued bird became the symbol of immortality in Christian art, stemming from the ancient belief that its flesh never decayed. It can be found perched in the majority of Renaissance nativity scenes as a reminder of the resurrection of Christ, and therefore eternal life. The peacock’s tendency to strut while displaying its flamboyant tail also led to associations with pride and vanity—although these are significantly less prevalent in European art of this time.”
Cain oppgir dessverre ingen kilder, men så fant jeg Kereese Harris’ masteroppgave i kunsthistorie: From the Divine to the Diabolical:The Peacock in Medieval and Renaissance Art (Tempe: Arizona State University, 2016). Absolutt å anbefale for den som er interessert i temaet. Oppgaven er informativ, lettlest og interessant.
Harris følger utviklingen av motivet fra førkristen tid og frem til 1500-tallets tyske fremstillinger av slangen i Paradis, utstyrt med påfuglens kam på hodet.
ENGLER. SLANGER På et tidspunkt begynner påfuglen å brukes som modell/inspirasjon for slangen i vesteuropeisk kunst.
Påfuglen (fauna)
Påfuglen er ellers en fremmed fugl i den europeiske fauna. Det finnes to asiatiske varianter, og en afrikansk:
indiapåfugl, Pavo cristatus, lever i sørøstlige Asia (den blå)
smaragdpåfugl, Pavo muticus, lever i sørøstlige Asia (den grønne)
kongopåfugl, Afropavo congensis, ble oppdaget i Afrika i 1937 (nærmest svartfarget).
Det er litt morsomt å tenke på at disse praktfulle spradebassene faktisk er medlemmer av hønsefamilien (en slags fasaner). Hanfuglene er selvsagt de fargerike, på engelsk peacocks — eller påhaner. Mens hunfuglene er grå eller mykt brune, på engelsk peahens – eller påhøner. Våre mer “hverdagslige” haner 🐓 er jo også ofte ganske praktfulle å se på. Kanskje jeg skal skrive mer om haner og høner 🐔 hvis jeg kommer så langt som til å hekle eller strikke en eggevarmer eller tekannevarmer en dag i fremtiden.
Men, nå tilbake til heklingen: Halve, hele, doble, triple staver — og garn i mange farger! Blir teppet noensinne ferdig, så skal jeg poste det på bloggen her! 😊
Liten oppdatering før posten faktisk publiseres: Den ble påbegynt 29. juni 2020. Da hadde jeg laget fem og et halv påfugl”øye”. Ble endelig ferdig med det sjette øyet i dag, 28.02.2023. Ting tar tid! (Og teppet blir nok ikke ferdig på lenge med dette tempoet.)
Veldig travelt år. Altfor travelt, i grunnen. Hadde ikke tid til mer enn to korte uker i Italia. Her er noen highlights.
Februar: Bokkapittel & Madrid
Våren: Semesteroppgave ved Nydalen Kunstskole
Påske i Piemonte
Sommer: Første utgave av BETH Bulletin: European Theological Librarianship
August i Murisengo, Piemonte
September: BETH-konferanse i Córdoba, Spania
Oktober: Anders Zorns begrensede palett
Desember: Digital vinterutstilling, Nydalen Kunstskole (og bare et halvt år igjen av studiet)
Februar
Bokkapittel
I februar utkom boken som feirer Turid Angell Engs 50 års kunstnerskap. Og jeg var så heldig å få lov til å dykke ned i hennes arbeider og skrive en tekst rundt kunsten hennes.
Teksten min kan du lese her. Men bedre å bestille boken som koster kr. 350,- og er verdt hver krone. Det er en fryd å kunne bla seg igjennom boken og kikke og studere alle disse vakre arbeidene:
Ofteland, Hanne Storm. (2023). “Billedhuggeren Turid Angell Eng“. S. 6-11. I: Turid Angell Eng: Skulptur – tegning – akvarell 1972-2022. Oslo: T.A.Eng/Kolofon forlag, 2023. ISBN 978-82-303-5838-2. [Kjøp i nettbokhandel]
Madrid
Første besøk i denne fantastiske byen. Jeg har ikke noe forhold til Spania, men etter noen jobbdager i Córdoba benyttet vi anledningen til et besøk i Madrid. Endelig fikk jeg sett Prado. Markedene i byen er fantastiske. Gode veganske restauranter fant vi også. Og (jeg spiser jo noe fisk og skalldyr) en supergod paella ble det også anledning til. Skal absolutt tilbake til Madrid. Denne byen fortjener flere besøk. Bare synd det er så vanskelig med kronglete flyforbindelser fra Oslo…
Vår
Nydalen Kunstskole
Våren 2023 fullførte jeg første år ved Nydalen Kunstskole. Slutten av første skoleår var dedikert til egne prosjekter, og jeg ønsket å utforske ulike uttrykk/tradisjoner for det hellige. Å kunne finne en visuell form som inviterer til kontemplasjon og meditasjon. Resultatene av prosjektet ble stilt ut på sommerutstillingen. Jeg endte opp med to verk: Gnosis (diptyk), samt Synopsis.
Den opprinnelige intensjonen var å lage en triptyk, hvor det som til slutt ble Synopsis skulle være midtpartiet, men av og til ser man at nei, her må jeg stoppe. Nå er det det skal være.
Gnosis. Diptyk. Venstre: Sophia | Høyre: Sri Yantra. 50 x 40 cm x 2. Gouache og akryl på papir (Klikk på bildet for å få det skarpt. Aner ikke hvorfor det ser blurry ut på pc før man klikker.)
Tema: Esoterisk – indre visdom Jeg er opptatt av mysterietradisjonene innen verdensreligionene: av symbolene og fargene de gjør bruk av og deres konnotasjoner. Og jeg er opptatt av kunstneriske måter å uttrykke noe man ikke kan uttrykke, noe eterisk, allmenngyldig, evig. Ikke akkurat et Stendhal-øyeblikk, men mer en opplevelse av stille kontemplasjon, refleksjon og innsikt. Kunsten som inngangsport til det guddommelige.
Den kristne gnosen ligger nært opp til alkymien. De trekker til dels veksler på samme symbolikk. Som den hvite rosen, den røde rosen, den hvite liljen, filosofens rosehage. I alkymien har man også en sort sol (sol niger), et symbol på døden og metallets forråtnelse, begynnelsen på opus alchymicum (det alkymistiske verk). Ulike farger brukes for å betegne ulike stadier i den alkymistiske prosessen.
Noen stikkord til inspirasjon for dette temaet:
Kasimir Malevitsj’ monokrome arbeider fra 1910-20-tallet
Mark Rothkos fargefelt-malerier fra 1950-tallet
Georges Rouaults fauvistiske arbeider med religiøse motiver
Hellig geometrisk kunst (symboler og mening)
Det hellige hjertet (et flammende hjerte som skinner med guddommelig lys, gjennomboret av en lanse og omkranset av en tornekrone)
Kristne ikoner (særlig gresk-ortodokse)
Tibetanske Thanka (buddhistiske «ikoner»)
Mandalaer (bilde på den åndelige reisen, leses utenfra og inn mot den indre kjerne, gjennom lag)
Sri Chakra Yantra (en veiviser/et kart til indre visdom)
Jeg innså etter hvert som jeg jobbet med motivene at de er en dialog med min avdøde mann, billedkunstner og gnostisk prest, Jan Valentin Sæther (1944-2018) og hans arbeider. Etter å ha studert hans billedverden og tekster gjennom nesten 20 år, så er det kanskje ikke så rart. Når det er sagt, så ser jeg at mine arbeider og mine uttrykk er mine egne tolkninger og utforskninger av det gnostiske universet og kunsthistorien.
Et av de første motivene jeg jobbet frem i forbindelse med semesteroppgaven, “Hellig hjerte” ble litt for katolsk for meg til slutt. Men bildet ble veldig tøft syns nå jeg.
Underveis forsøkte jeg også å forstå hvordan male en rose… Ikke enkelt.
Påske i Piemonte
Buddha i det grønne med løvetann
Det ble veldig lite Italia i 2023 på grunn av mye jobbreising og også kunststudiene. Men påsken fikk jeg i hvert fall i Venaria Reale og Torino, samt bittelitt i vakre Murisengo, Provincia di Alessandria.
Jeg hadde gledet meg til å se utstillingen “Impressionisti tra sogno e colore” i Mastio della Cittadella di Torino, men den var sørgelig hypet på forhånd og levde ikke opp til forventningene. (Det var gøy å se innsiden av denne praktfulle bygningen uansett, så ikke helt bortkastet.)
Ellers ble det en pizza eller to 🍕🍻 på Torinos beste pizzeria, Berberè Pizzeria, Torino Binaria, Via Sestriere, 34. (Og, forresten: Italienerne drikker øl til pizzaen – ikke vin. 😉)
Det ble også tid til en kaffe på en av Torinos eldste og mest fornemme kafeer: Caffè Mulassano. En vakker liten juvel av en kafé. De har holdt til i de samme lokalene ved piazza Castello siden 1907, men historikken strekker seg helt tilbake til 1879. (De hevder også å være oppfinneren av tramezzino-sandwichen.)
Sommer: Første utgave av BETH Bulletin: European Theological Librarianship
Første utgave av BETH Bulletin: European Theological Librarianship ble publisert denne sommeren. Redaktørene (og styremedlemmer i BETH) Hannie Riley og Jussi Hyvärinen har gjort et kjempearbeid med å hente inn bidrag, koordinere, språkvaske, lage layout, og publisere det hele på OJS.
Min kollega, Rune Keisuke Kosaka og jeg holdt et innlegg på BETHs 50-års jubileumskonferanse i Rolduc, Nederland høsten 2022, som vi reviderte og fikk publisert i bulletinen:
Sommeren gikk forøvrig veldig fort. Hedmark og Oslo.
August i Murisengo
September/oktober: Teologisk bibliotekkonferanse i Córdoba, Spania
I månedsskiftet september/oktober fant den 51. konferansen til Bibliothèques Européennes de Théologie (BETH) sted i vakre Córdoba, Spania. Tema var “Challenges of ecclesiastical libraries in Europe” og det var mer enn 70 deltakere fra Europa, USA og Canada tilstede. En refleksjon over/oppsummering av konferansen kan du lese på BETHs hjemmesider.
Oktober: Anders Zorns palett
Jeg forsøker å få tid til å lære meg å male innimellom alt annet (eller, det vil si, jeg prokrastinerer vel så mye som mulig). Det er spennende å teste ut de store malernes paletter, og jeg forsøkte meg denne høsten på den svenske kunstneren Anders Zorns (1860-1920) palett.
Zorns begrensede palett består av titanhvit, lys kadmiumrød, gul oker og elfenbenssort. Og han jobbet selvsagt i olje. Jeg har brukt akrylmaling: titanhvit, sort oksid, gul oker og naphtolrød.
Og det er interessant å se hvor mye man kan få til med kun fire farger – en uendelig mulighet av valører. Jeg forsøkte meg på å kopiere et utsnitt av Zorns vakre maleri av hans kone Emma Zorn som leser avisen. Det er fargene og flatene og overgangene jeg forsøker å få til. Ikke så lett all den tid akrylmaling tørker superraskt. Og selv om mitt forsøk på ingen måte kan måle seg med mesterens original, så er jeg ganske fornøyd med første forsøk.
Anders Zorn. 1887. “Emma Zorn läsande”. Olje på lerret. 40.2 x 60.6 cm.
Ellers har det blitt altfor lite tid til å jobbe med maling og tegning, så jeg var veldig i tvil om jeg skulle delta på Nydalen Kunstskoles digitale vinterutstilling, men ettersom vi blir oppfordret også til å vise frem arbeidene våre som en del av en prosess, så tenkte jeg skitt au, la det stå til.
Desember: Digital vinterutstilling, Nydalen Kunstskole
Så, her er noe av det jeg deltok med. Fremdeles veldig langt igjen før jeg behersker teknikker, farger, pensler, you name it. Men gøy er det!
I dag fikk jeg endelig boken om Turid Angell Engs 50 år som kunstner i posten. Jeg har ikke hatt anledning til å besøke Turid etter at den ble gitt ut nå i februar. Forkjølelser og frister på jobben har satt en stopper for det. Så jeg bestilte likegodt et eksemplar.
Boken er praktfull. 187 sider spekket med bilder av skulptur, tegning, akvarell, og en sann hyllest til et fantastisk kunstnerskap. Jeg har vært så heldig å få lov til å dykke ned i Turids kunst. Vi har hatt gode samtaler, jeg har lest, studert verkene, og teksten min er en liten presentasjon av dette kunstnerskapet.
Men det er selvsagt Turid og arbeidene hennes som har hovedfokus her. Gratulerer med en vakker bok, Turid. Og tusen takk for at jeg fikk lov til å bli bedre kjent med deg, din kunst, og til å skrive en tekst til denne vakre boken.
Teksten min kan du lese her. Men bedre å bestille boken som koster kr. 350,- og er verdt hver krone. Det er en fryd å kunne bla seg igjennom boken og kikke og studere alle disse vakre arbeidene.
Ofteland, Hanne Storm. (2023). “Billedhuggeren Turid Angell Eng“. S. 6-11. I: Turid Angell Eng: Skulptur – tegning – akvarell 1972-2022. Oslo: T.A.Eng/Kolofon forlag, 2023. ISBN 978-82-303-5838-2. [Kjøp i nettbokhandel]
Ferien nærmer seg slutt. Og endelig har jeg fått mulighet til å fokusere på å dokumentere Jans kunst. (Min mann, Jan Valentin Sæther, døde 11. januar 2018, og etter det har jeg brukt mye tid og krefter på å komme i vater og få orden på ting. Det å bli enke er en stor jobb, tro du meg.) Uansett, vår drøm om Frankrike er et avsluttet kapittel og Jans kunst trygt oppbevart inntil videre.
Denne uken har jeg fått avfotografert og registrert flere arbeider, samt registrert noen som jeg allerede har foto av. Nå gjenstår oppdatering av database, samt etterarbeid på bildefilene.
Verkene er i ymse tilstand. Noen i et tidlig stadium, noen trenger litt kjærlig omsorg av kyndige fagfolk, og noen er ferdige signerte verker. Nå blir det å finne ut av proveniens, og å komplettere den oeuvre-katalogen jeg har jobbet med siden 1999…
Denne påsken begynte jeg på et essay om “Noli me tangere”, eller “Ikke rør meg”. For de som ikke kjenner til denne bibelhistorien, så er den å finne i NT, Johannes 20:14-17 og lyder således:
Denne scenen fra Bibelen utviklet seg i kristen kunst i middelalderen fra å være en historie om oppstandelsen, en historie om Kristus, til å bli et nøkkelbilde i Maria Magdalena-ikonografien.
Og når man så begynner å grave i det esoteriske materialet tilgjengelig — gnostiske og apokryfe tekster, så åpenbarer det seg en rikdom av fortolkningsmuligheter.
Jan Valentin Sæther (1944-2018) var i tillegg til sitt virke som billedkunster også vigslet som prest i Ecclesia Gnostica, Los Angeles. Biskop Stephan A. Hoeller utnevnte ham til erkeprest før han flyttet hjem til Norge etter 20 år i utlendighet.
Gjennom både skulptur og maleri utforsket Jan de gnostiske mytene. Maria Magdalena er en ofte gjenkommende skikkelse i kunsten hans. Blant annet lagde han i 1979 en liten bronsestatuett, “Noli me tangere”, og i 1999 utforsket han på nytt motivet i et maleri med samme tittel.
Jeg har jobbet med og studert Jans kunst og kunstnerskap i mer enn 20 år, og de gnostiske ledetrådene i verkene hans, det være seg titler eller objekter eller scener, er ofte svært subtile. Man kan kanskje si at kunnskapen om dem ikke er nødvendig for å la seg glede eller fascinere over dem. Men de er der. Og kunnskapen om hva som ligger der åpner opp for en rikere opplevelse og forståelse av kunsten hans.
Dette lille essayet som jeg skriver om “Noli tangere”, er et forstudium til en lengre artikkel om Maria Magdalena og det kvinnelige i Jans kunst. Forhåpentligvis vil det være ferdig til Pinse, da Den hellige ånd kommer til Maria Magdalena og de andre disiplene og gir dem styrke og ord slik at de kan gå og fortelle om Jesus. Essayet vil i første omgang bli publisert på hans nettsted: www.janvalentinsaether.com.
En vakker liten juvel av en kafé. De har holdt til i de samme lokalene ved piazza Castello siden 1907, men historikken strekker seg helt tilbake til 1879. (De hevder også å være oppfinneren av 
Hanne Storm Ofteland 